TOPPFORSK: Developing heuristics for human-wildlife coexistence in the Anthropocene

Målsettingen til dette prosjektet var å lage generelle prinsipper som kan bidra til å oppnå sameksistens mellom mennesker og viltarter i flerbrukslandskapet. I løpet av fem år har prosjektgruppen produsert 100 vitenskapelige artikler, i tillegg til en rekke tekniske rapporter og populærvitenskapelige produkter. Artiklene dekker mange disiplinære perspektiver, inkludert etnografi, økologi, geografi, juss, politikk og naturforvaltning. Metodene varierte fra intervjuer, spørreskjemaer og dokumentanalyser, til bruk av GPS-telemetri, genetikk, isotopanalyse, fjernmåling og modelleringer. Casestudiene fokuserte hovedsakelig på store pattedyr og inkluderte studier fra alle kontinenter, selv om det var et klart fokus på Eurasia (Europa og Sentral-Asia). Vår forskning dekket temaer som utbredelse og forflytning hos ulike viltarter, overvåkingsmetoder, modeller av sosioøkologiske systemer og diskursanalyse av ulike bevaringsstrategier. Resultatene gjenspeiler både utfordringene og mulighetene for sameksistens. For eksempel viser en kartlegging av utbredelsen av store planteetere og store rovdyr i Europa at bestander av disse artene har hatt en utvikling i det 20. århundre, og at de evner å leve i landskap som er sterkt dominert av mennesker. Lignende eksempler på arter som overlever i flerbrukslandskapet finnes over hele verden - for eksempel leoparder i India og jaguarer i Brasil. Tilstedeværelsen av viltarter i disse landskapene er imidlertid også forbundet med mange konflikter, både mellom mennesker og viltarter (f.eks. husdyrdrap, angrep på mennesker, spredning av sykdommer, påkjørsler, skader på avlinger) og mellom forskjellige grupper av mennesker som har ulikt syn på hvordan man skal forvalte viltarter (f.eks. jakt eller ikke, forvaltning i egne vernede områder eller i flerbrukslandskapet). Vi har også funnet tilfeller der arter har blitt utryddet lokalt selv i tilsynelatende vernede villmarksområder. Konseptuelt fant vi tre store spørsmål som må adresseres når vi studerer potensialet for sameksistens. (1) Er artene i stand til å leve i våre menneskemodifiserte landskap? Dette er i stor grad et spørsmål om økologi. (2) Er folk i stand til å tolerer viltarter i nærmiljøet? Dette er et spørsmål om holdninger, verdier og økonomi. (3) Er ulike grupper av mennesker med ulike verdier og interesser i disse spørsmålene i stand til å forhandle om kompromisser og sameksistere? Dette er et spørsmål om lovgivning, politikk, institusjoner og styring. Forskningen har identifisert noen sentrale konsept som kan gi innsikt i hvordan vi skal oppnå sameksistens. - Sameksistens vil måtte ha forskjellige form på forskjellige steder - det er ingen universelle tilnærminger. - Sameksistens er ikke fravær av konflikt - snarere er det en begrensning og styring av konflikt til akseptable kanaler. - Sameksistens kan bare oppnås innenfor et naturforvaltnings paradigme som omfatter bærekraftig bruk, i motsetning til mer «hands-off» tilnærminger som «rewilding» eller forvaltning i villmarksområder. - Deling av plass krever adapsjon hos begge mennesker og dyr, der viltartene tilpasser seg mennesker og mennesker tilpasser seg viltartene. Dette krever en anerkjennelse av at mennesker vil endre viltartenes økologi, og at mennesker endrer sin forvaltning av viltarter. - Å styre konfliktene mellom mennesker om viltartene, og hvordan de skal håndtere det, kan være mer komplisert enn å håndtere de faktiske forholdene mellom mennesker og viltarter, dvs. sameksistens handler like mye om menneske-menneskelig sameksistens som samliv mellom mennesker og viltarter. - Landuse planning is an essential measure to ensure that the ecological needs of wildlife are met, and can be a useful arena for negotiating the social conflicts around different human interests. - Planlegging av arealbruk er et viktig tiltak for å sikre at de økologiske behovene til viltartene blir dekket. - Sameksistens krever derfor effektive institusjoner for styring som integrerer vitenskap og ulike interessentenes perspektiver innenfor politiske rammer.

Not relevant because these were not articulated in the old version of the application form.

Wildlife populations, large herbivores and large carnivores, have declined in the last 100 years when viewed globally. However, there are many exceptions, with populations of many species in areas like Europe, stabilizing or increasing. These cases give hope for achieving coexistence between humans and wildlife, even when considering the dramatic changes that humans are making to the biotic and abiotic systems of the planet. Coexistence can come in many forms. It can be based around the idea of sharing space or maintaining separated spaces. It can involve controlled exploitation, or total protection. It can involve efforts to conserve wildlife in wilderness settings or in novel ecosystems. While conservation biology has created a robust science around predicting declines, it has not yet managed to produce effective theory to predict or guide recovery and the maintenance of states of coexistence. This project seeks to address this lack and aims to develop a theory of coexistence, with accompanying principles and operational heuristics. This involves exploring the ways in which different management strategies can be aligned with diverse social, cultural, institutional and ecological circumstances. In order to reach these goals the study recognizes that management must consider both social and ecological systems, and will accordingly adopt a multi-disciplinary approach. This will involve; (1) an in-depth discourse analysis and policy analysis of different conservation strategies, (2) spatial analysis of animal movement and distribution data, (3) the use of management strategy evaluation modelling of a linked social-ecological system to explore different scenarios, and (4) the analysis of potential monitoring systems that permit upscaling of effort to management contexts. The study will focus on the ecoregion of Europe and Central Asia, and work on the rational of learning from data-rich cases to inform data-poor systems.