HAVBRUK2-Stort program for havbruksforskning

Havbruk påvirker - og er påvirket av - en rekke samfunnsmessige interesser. En bærekraftig havbruksproduksjon må derfor også ta hensyn til de samfunnsmessige virkningene av havbruk. Målsettinger om bærekraftig vekst i havbruksnæringa er nedfelt i politiske dokumenter og reguleringer, også når det kommer til sosial bærekraft. Men hva innebærer det egentlig at havbruksnæringen skal være sosialt bærekraftig, og hvordan legger man i dag til rette for at næringen kan ivareta samfunnsmessige hensyn? Dette prosjektet har hatt som formål å finne ut hvordan begrepet sosial bærekraft oppfattes og tolkes av både næringsaktører, berørte interesser i lokalsamfunnene, og forvaltningsmyndigheter i akvakultursektoren, både i Norge og Canada. Prosjektet har gjennomført intervjuer med ansatte i oppdrettsnæringen, med folk i lokalsamfunn som lever med lakseoppdrett og enkelte etater i forvaltningen. Som en del av prosjektet har det vært gjennomført et 11 måneder langt gjesteforskeropphold ved University of British Columbia, Vancouver, Canada. Funnene viser at det er flere forskjeller mellom kanadisk og norsk havbruksforvaltning med tanke på hvordan sosiale hensyn ivaretas. Særlig gjelder dette tildeling av areal til oppdrettslokaliteter, hvor det i Norge er kommunene som setter av areal i sine kommunale planer. Tilsvarende system finnes ikke i Canada. Det norske plansystemet legger sterk vekt på medvirkning. Det betyr at det i plansystemet er åpning for å diskutere sosiale hensyn ved avsetting av areal til havbruk. I Norge finner vi altså at mange av mulighetene for å ivareta sosiale hensyn finnes i plansystemet, kanskje i større grad enn i sektorforvaltningen. Videre viser studien at det er til dels svært ulike forståelser av hva sosial bærekraft er, og at det ikke er enkelt å diskutere sosial bærekraft som en enkeltstående faktor. Mens enkelte informanter knytter sosial bærekraft til faktorer som HMS, sysselsetting, ringvirkninger eller bedrifters økonomiske bidrag til lokalsamfunn, er det andre informanter som kobler sosial bærekraft tett til miljøpåvirkninger fra anleggene, eller det vi gjerne tenker på som miljømessig bærekraft. Dette henger sammen med lokalsamfunnenes muligheter til å høste fra naturressursene, som enkelte oppfatter som en svært sentral faktor for sosial bærekraft. Det å diskutere sosio-økonomiske sammenhenger er altså ikke alltid tilstrekkelig, det er behov for å snakke om sosio-økologiske sammenhenger også.

Det er krevende å vurdere langsiktige endringer. Møter med aktører i forvaltning og næring kan ha bidratt til mer bevissthet om sosiale hensyn, hva sosial bærekraft er og hvordan det best kan oppnås. Etter hvert som resultater fra prosjektet blir tilgjengelig, kan dette gi nye oppfatninger om hva bærekraftig lakseoppdrett innebærer, som på sikt kan gi endringer i praksis og politikk. På kort sikt har prosjektet hatt en dokumentert virkning. I Canada presenterte jeg norsk havbruksforvaltning til et utvalg eksperter og brukere som skulle gi råd til provinsmyndighetene i British Columbia. Flere av poengene ble tatt inn i utvalgets anbefalinger, spesielt angående løsninger for åpenhet rundt rapporteringer og tilgjengeliggjøring av informasjon, i tillegg til kystsoneplanleggingens rolle i tildelingen av areal til næringen og mulighetene dette gir for lokal innflytelse. Forskningsoppholdet i Canada har også bidratt til økt internasjonalt forskningssamarbeid og derigjennom kompetanseheving.

Aquaculture production affects - and is affected by - a number of societal interests. In Norway, aquaculture seems to have a low social acceptance. Sustainable aquaculture production therefore needs to take into account also the societal effects of the aquaculture activities. Official policies and regulations clearly state that growth in the industry needs to be sustainable, also when it comes to social matters. Despite this, the concept of social sustainability is underdeveloped and less discussed in the literature. This project aims to explore how the involved actors and stakeholders understand social sustainability in relation to aquaculture, given that this concept is hard to define and operationalise, yet still a requirement that needs to be fulfilled. The project will focus on salmon production in Norway, with special weight given to governance processes, and in particular, the allocation of space to fish farms. For comparison, case studies will be conducted in Canada in order to identify similarities and differences in the way social sustainability is conceptualised and managed in Norway and Canada. While the main question to be answered through this project is how socially sustainable aquaculture is understood and facilitated by the various actors in the governance system and the-system-to-be-governed, three research areas with associated research questions have been specified: 1.The regulatory system: How do rules and regulations facilitate socially sustainable aquaculture? How is management done in practice, i.e., how do sector agencies, regional and local bodies operate within the framework set by the regulatory system? 2.Industry actors: How do fish farming companies perceive social sustainability, and what do these companies do in order to achieve a socially sustainable aquaculture production? 3.Stakeholders: Which groups are included in decision-making processes, and how?