"Integrated Coastal Zone Management and Planning: Legal and structural challenges" PlanCoast.

PlanCoast. Forvaltning og planlegging av arealer og rettigheter i kystsonen. Kystsonen representerer et rikt biologisk mangfold og har stor verdi som rekreasjonsområde for mange mennesker. Man har derfor arbeidet målrettet for å etablere nasjonalparker langs kysten. De ulike lokale initiativene må ses i lys av mulighetene disse verneområdene gir for lokal verdiskaping med utgangspunkt i utstrakt friluftsliv og videreutvikling av naturbasert reiseliv, samtidig som verneverdiene tas vare på. En god besøksforvaltning forutsetter en omfattende og ressurskrevende kunnskapsoppbygging, og det er derfor behov for å samle de faglige ressursene gjennom formaliserte nettverk der også reiselivs- og friluftslivsaktørene inngår. Kommunene har etter plan- og bygningsloven ansvaret for tilretteleggingen i randsonene, som i høy grad kanaliserer ferdselen og påvirker bruken av nasjonalparkene. Kommunenes planmyndigheter bør derfor bidra til å sikre en helhetlig besøksforvaltning på tvers av vernegrensene. Undersøkelser gjennomført i Kosterhavet nasjonalpark i Sverige, og Ytre Hvaler og Færder nasjonalparker i Norge, viser et stort behov for koordinering mellom vernemyndighet, kommunal planmyndighet og andre aktører for å sikre integrert forvaltning på tvers av vernegrensene. Et sentralt poeng for sentrale norske myndigheter er at utviklingen i strandsonen skal være restriktiv og planstyrt, med utgangspunkt i det faktum at det er byggeforbud i 100-meltersbeltet langs sjøen. Forskningen vår knyttet særlig til tidligere Vestfold og Hordaland fylker tyder på at dette bare delvis er tilfellet. I ulike kommuner ser en ulike mønstre. I noen kommuner har en fått etablert et plansystem som innebærer en restriktiv håndheving av byggeforbudet i strandsonen. I andre kommuner er planstyringen svakere, med større bruk av dispensasjoner. Med denne kunnskapen mener vi at prosjektet har bidratt til en mer opplyst debatt, og med nyttig kunnskap for forvaltningen i disse til dels betente spørsmålene. Et viktig funn er at virkemiddelet «annen byggegrense» i plan krever klarere nasjonale retningslinjer. Av ulike grunner vokser akvakulturnæringen nå i de nordligste fylkene våre. Det er en kjent problemstilling for både planmyndigheter og konsesjonsmyndigheter at plassering av akakulturanlegg må tilpasses eksisterende fiskeriinteresser, miljø- og friluftslivshensyn og andre interesser i kystsonen. I våre nordligste fylker kan interesseavveiningene i planleggingen medføre at også hensynet til samiske interesser må ivaretas. Plan- og bygningsloven har tydelig uttrykte ambisjoner når det gjelder å sikre folkerettslige forpliktelser, men den nærmere gjennomføringen på kommunalt eller regionalt nivå ved hjelp av de alminnelige planrettslige virkemidlene kan likevel være krevende. Vårt råd er at kommunale planstyresmakter får stilt til rådighet rettslige virkemidler som i større grad synliggjør disse interessene i planarbeidet, og slik sikrer at disse blir ivaretatt også av andre sektormyndigheter. Utvelgelsen av og tillatelsene til enkeltlokaliteter for akvakultur finner sted gjennom et samspill mellom plan etter plan- og bygningsloven og lokalitetsavklaring etter akvakulturloven (og en rekke andre lovverk). Meningen er at plan dekker den kommunale, folkevalgte styringen, mens lokalitetsavklaringen er den faglige oppfølgingen av om område bør brukes til akvakultur og under hvilke betingelser. Vårt arbeid undersøker om disse to arenaene samlet sett behandler akvakulturlokalisering på en måte som samlet sett behandler alle hensyn på en tilstrekkelig god måte. Våre konklusjoner er at kunnskapsgrunnlaget for kommunal planlegging bør styrkes. Dernest, at den lokalitetsavklaringen som gjøres av fylkeskommunen bør involvere kommunene og andre aktører sterkere i konfliktavklaringene. Et forslag kan være at man i konsesjonstildelingen nærmer seg prosessen ved vedtakelse av reguleringsplan. Når det gjelder den planleggingen for hvordan akvakultur kan avveies med andre interesser, er det vårt råd at regional plan bør styrkes som styringsvirkemiddel. Kommunene har en avgjørende rolle under konsesjonsprosessene for vindkraft som NVE gjennomfører etter energiloven. Men spørsmålet kommer ofte raskt på dem, og de får derfor ikke gjennomført så gode prosesser som de burde. Det tyder særlig den stadig økende motstanden, også i kommuner som tidligere har godtatt vindkraft på. Vi påpeker at kommunene kan være både proaktive og grundige i dette spørsmålet ved å gjennomføre kommunal planlegging som enten åpner for eller utelukker vindkraft før utbygger henvender seg. Nasjonal ramme for vindkraft hadde potensiale til å fortelle kommunene hvilke områder som er mest aktuelle, og gav et viktig kunnskapsgrunnlag for kommunens vurderinger. Slik sett får prosjektet fram at fra kommunens perspektiv representerer tap av nasjonal ramme også tap av forutsigbarhet og mulighet for å innrette planarbeidet på kommunalt nivå til en ventet utvikling.

Prosjektet har gitt prosjektdeltakarane auka forskingskompetanse innanfor planlegging i kystsona. Prosjektet har også utvida den teoretiske referanseramma til forskarane. Fleire av forskarane har også gjennomført tverrfagleg forskningsarbeid i samarbeid med andre for første gong i dette prosjektet. Fleire av arbeida i prosjektet og enkeltforskarar er allereie konsultert av forvaltninga i arbeid med ny politikkutforming. Det har dessuten vore tett kontakt med forvaltningsaktørar og organisasjonar undervegs i prosjektet. Noko som har gjort at vi har truffe mange av dei praktiske utfordringane forvaltning og næring har. Det er vanskeleg å seia om forskingsresultata vil bli tekne i bruk i slik grad at ein kan tala om langsiktige effektar. Mykje formidlingsarbeid (inkludert ei bok) aukar imidlertid sannsynet for slike langsiktige effektar. Mykje av forskninga er formidla i undervisning undervegs i prosjektperioden ved NMBU, UiO og UiB, samt mange masteroppgaver.

Local and regional planning according to The Planning and Building Act works as the predominant integrative tool for the coastal zone in Norway. However, there are legal and structural challenges which prevent this from working as well as it could. We have identified four such, and our proposal is to research into them with the objective of developing answers to how they can be overcome. They are: (1) the implementation of national strategies and guidelines into very different local planning conditions in the coastal zone, (2) the conflicts between development consents (for energy projects and aqua culture) granted by sector authorities, and planning authorities, (3) the relationship between new management regimes for national parks and planning authorities, and, (4) whether and how exclusive rights in the coastal zone change when planning needs change, and vice versa. The project is interdisciplinary between the legal profession and the social sciences. Initially, we will make clarifications of the formal competences, and other legal issues. This will give way to investigations into, first, how legal aspects are perceived by actors, what room there is for cooperative solutions within them. Moving on to structures such as management systems and across-case policy considerations, the project will explore further obstacles for finding integrated solutions. Put together with international experiences, the interdisciplinary approach will give us solid foundations for suggesting improvements. Project findings will be synthesized to also suggest overarching approaches to harmonizing the relationship between municipalities and sector authorities, so that also other contexts than four concrete mentioned, are benefited.