Demenslandsby som samskaping

Prosjektet «Demenslandsby som samskaping» (DEMSAM) er et samarbeid mellom Bærum kommune og Høgskolen i Innlandet. Prosjektet handler om å tilby demensomsorg på nye måter, og tar utgangspunkt i Bærum kommunes utvikling av en demenslandsby. Målet med demenslandsbyen er at demensrammede skal kunne fortsette å leve sine liv slik de er vant til fra tidligere, i trygge rammer. Bygningsmessig innebærer det at det er bygget flere mindre boenheter, at det er tilgang til torg, butikk, spisested, at det er uteområder, og arealer for aktivitet og sosiale møteplasser. Demenslandsbyen i Bærum har et areal på 18000 kvm2, og 158 plasser som består av 17 unike boenheter for 8 beboere, i tillegg til 22 sengeplasser. Inspirasjon til demenslandsbyen er hentet fra Nederland. Modellen skal «oversettes», utvikles og tilpasses til norske forhold og rammer. I denne oversettelsen vil kommunen ta i bruk tjenestedesign. Tjenestedesign kan beskrives som «samskaping» ved at brukere, pårørende, ansatte og andre aktuelle aktører involveres i utvikling av tjenestetilbudet. Prosjektets forskningsdel har undersøkt muligheter og begrensninger ved å bruke tjenestedesign i utvikling av tjenester til sårbare grupper, slik som demensrammede og deres pårørende. Det finnes lite systematisk kunnskap om betingelser ved å bruke tjenestedesign i offentlig sektor generelt, og overfor sårbare grupper spesielt. DEMSAM har hatt som mål å bidra med slik kunnskap gjennom studier av samskaping og tjenestedesign i demenslandsbyen i Bærum. Prosjektet hadde oppstart i juni 2018, og det er gjennomført en innsiktsfase basert på intervjuer med beboere på sykehjem og deres pårørende. Det er også gjennomført to idé -workshops med bred involvering, og det er gjennomført en fem-dagers design sprint fordelt på fire temaer og arbeidsgrupper. Det er arbeidet med videreutvikling av konseptet med fokus på livet i landsbyen gjennom flere workshops. Forskningsmiljøet har observert og fulgt designprosessene, og i tillegg gjennomført dokumentstudier og intervjuer med involverte og berørte aktører. Intervjuer med ansatte ved sykehjem i Bærum kommune og observasjoner er også gjennomført. Høsten 2019 ble det gjennomført en studietur til den nederlandske demenslandsbyen, the Hogeweyk. Frem mot åpningen av landsbyen ble det jobbet med tydeliggjøring av konseptet for den nye omsorgsfilosofen i demenslandsbyen. Etter planen skulle rekruttering og ansettelse av personalet være sentralt i utviklingsarbeidet frem til åpningen sommeren 2020. Covid19 satte en midlertidig stopp for dette, og mange av planene ble satt på vent. Pandemien påvirket også planene for utforming av de nye tjenestene, og med det forskningen som skal følge prosessene. Bygningsmessig ble demenslandsbyen (Carpe Diem) ferdigstilt, og offisielt åpnet 21.september 2020. På grunn av Covid19 og smitterisiko knyttet til flytting av ansatte og beboere på tvers av institusjoner, hadde landsbyen en annen drift enn det planlagte konseptet helt fram til årsskiftet 2021/22. Det var blant annet en stor andel av korttidsplasser og også beboere som ikke var tiltenkt plass i landsbyen (ved normal drift). Landsbyen var også hovedsakelig bemannet med midlertidige ansatte. I løpet av høsten 2021 startet arbeidet med innflytting av nye beboere, ansettelse av personal og implementering av det planlagte omsorgskonseptet. Det skjedde også et skifte av leder for landsbyen og ny leder tiltrådde i februar 2022. Pandemien forsinket også forskningen, og høsten 2021 startet den neste fasen som skulle studere hvordan de nye tjenestene fungerte i praksis for beboere, pårørende, ansatte og andre involverte etter innflytning. Datainnsamling omfattet blant annet observasjon av on-boarding prosesser av ny-ansatte, observasjon av workshops med ledere og møter med ansatte og pårørende, samt observasjon av hverdagslivet i landsbyen (i fellesområder og i bofellesskap). I tillegg er det gjennomført intervjuer med ledere, ansatte og pårørende. 27.mai, 2021, ble det gjennomført en digital midtveiskonferanse. I tillegg til formidling fra prosjektet ved Bærum kommune og forskere fra Høgskolen i Innlandet, inneholdt programmet også innlegg om erfaringer med nye omsorgskonsepter fra Oslo, Kristiansand og Lillehammer kommune. Designforsker Katarina Wetter Edman, fra Ørebro Universitet formidlet også om tjenestedesign innenfor personsentrert omsorg. 14 september 2023, ble avslutningskonferansen gjennomført, med tjenesteledere og ansatte i helse- og omsorgssektoren i kommuner som primære målgrupper. Det ble vektlagt å formidle erfaringer fra prosjektets to faser; utviklingen av nye tjenester og omsorgskonseptet for landsbyen og hvordan tjeneste tas i bruk i landsbyen. I tillegg ble praktiske erfaringer med utviklingsprosessene og drift også presentert, både fra ledelsen av landsbyen og gjennom pårørende. Når prosjektet avsluttes, er arbeidet med å implementere det nye omsorgskonseptet godt igang. Samtidig utvikles fortsatt konseptet gjennom daglige drift.

Hovedmålet med Demsam-prosjektet har vært å følge utviklingen av demenslandsbyen i Bærum kommune for å undersøke om bruk av samskapingsmodeller kan styrke offentlige tjenesters evne til å utvikle tjenester som er tilpasset sårbare grupper ønsker og behov. Det var forventet at denne forskningen ville gi resultater på to måter: 1) bidra med kunnskap om samskaping av demenslandsbyen som kommunen kunne bruke i vurderinger og prioriteringer i arbeidet med å utvikle og implementere det nye konseptet. Videre var det forventet at arbeidet med samskaping i demenslandsbyprosjektet ville bidra til kompetanseutvikling om samskaping med sårbare brukere med overføringsverdi til andre prosjekter og tjenesteområder i kommunen. 2) bidra til mer generell kunnskapsutvikling om tjenestedesign og samskaping med sårbare brukere der resultatene formidles i vitenskapelige publikasjoner. Når det gjelder resultater knyttet til kommunens arbeid i demenslandsbyen og utvikling av kompetanse for å arbeide med samskaping med sårbare brukere mer generelt er dette utviklet gjennom dialog og gjensidig læring mellom prosjektteamet i kommunen og forskerne. Dette er viktige, men ikke nødvendigvis håndfaste og lett synlige resultater. Stipendiaten i prosjektet har også blitt ansatt i kommunen for å videreføre og videreutvikle denne kompetansen etter prosjektets slutt. tillegg er det planlagt å utvikle en type erfaringshefte i samarbeid med Bærum kommune, som samler erfaringer og innsikt fra arbeidet med demenslandsbyen og gir praktiske råd om involvering og samskaping med sårbare brukere i tilsvarende kontekster. Når det gjelder resultater knyttet til den vitenskapelige kunnskapsutviklingen har forskningen bidratt til å belyse følgende hovedområder; - Overordnet viser forskningen hvordan utviklingen av demenslandsbyen utgjør en innovasjonsprosess med høy grad av kompleksitet som utfolder seg i et tjenesteøkosystem. Dette gir en inngang til å analysere kompleksiteten i samspillet av aktører som bidrar til realiseringen av en ny form for demensomsorg. - Forskningen understreker betydningen av å tilpasse prosessmodeller for tjenestedesign ved samskaping med sårbare brukere. Samskaping med sårbare brukere handler om å manøvrere ulike dilemmaer og utfordringer, og legge til rette for brukerne involveres med sine ressurser til tross for ulike begrensninger. - Forskningen peker spesielt på frontansattes sentrale rolle i utviklingen av nye tjenester eller omsorgskonsepter i tjenester rettet mot sårbare brukere. Fokus på ansatte undergraver ikke brukersentrering i tjenestene, men de kan ha en nøkkelrolle i å realisere mer brukersentrerte tjenester. Dette gjelder både i utviklingsfasen og gjennom å skape nye rutiner gjennom arbeidspraksisen.

Innovasjonen i dette prosjektet er knyttet til en ny måte å tenke og utvikle demensomsorg på, med utgangspunkt i etablering av en «demenslandsby» i Bærum kommune. Bærum kommune er først ute i Norge med å bygge en demenslandsby fra grunnen av. Flere kommuner er i planleggingsfasen med tilsvarende prosjekter, og i Oslo har fire sykehjem testet ut arbeidsprinsippene fra de Hogeweyk i eksisterende bygg. Bærum skal bygge og utvikle demenslandsbykonseptet på en mer omfattende måte. Prosjektet fokuserer på utvikling av demenslandsbyen etter en samskapingsmodell, hvor tjenestedesign vil tas i bruk som verktøy for samskaping. Det vil si at prosjektet tar utgangspunkt i at utvikling av en demenslandsby forutsetter at aktuelle beboere og pårørende høres og involveres, og at innhold utvikles i tråd med deres forutsetninger ønsker og behov. Et krevende spørsmål er imidlertid hvem man skal lytte til og hvordan man skal gjøre det. Prosjektet vil ta i bruk metodikk og tenkning fra tjenestedesign for å involvere brukere og pårørende, og for å se de nye tjenestene fra brukerne, pårørende og ansattes perspektiv. Tjenestedesign vil også brukes for å avdekke hvordan eksterne ressurser i lokalsamfunnet kan bidra med å fylle demenslandsbyen med innhold. Tjenestedesign fremheves i mange sammenhenger som en egnet tilnærming for å styrke brukernes påvirkning på utforming og utvikling av offentlige tjenester etter helhetlige modeller. Samtidig er det lite systematisk kunnskap om muligheter og begrensninger ved bruk av tjenestedesign i utvikling og innovasjon av offentlige tjenester. FoU-delen i prosjektet vil bidra med slik kunnskap som vil ha overføringsverdi til andre offentlige tjenester, særlig de som er rettet mot sårbare grupper.