Funding Future Welfare: Bioeconomy as the «New Oil» and the Sharing of Benefits from Natural Resources

Norge er et av landene i verden som har lyktes best i å fordele velstand blant sin befolkning, med en omfattende offentlig velferdsstat. Grunnlaget for denne velstanden er reguleringer som sikret at verdiskapingen fra naturresursene skulle komme felleskapet til gode. I en særstilling her står fordelingsregimene som ble bygd opp rundt vannkraftproduksjonen og oljeproduksjonen. Når oljenæringene skal fases ut, er det pekt på bioøkonomien, inkludert havbruk og bioprospektering, som en av næringene som skal bære bortfallet av oljeinntekter og petroleumsnæringens etterspørsel etter arbeidskraft – «den nye oljen». Vindkraft, gruvedrift og mineralleiting på havbunnen er også pekt på som nødvendige for den industrielle transformasjonen for å nå klimamålene, og der Norge har store potensielle ressurser og fortrinn. Dersom bioøkonomien og de «nye» næringene under «det grønne skiftet» skal kunne bli noen av bærebjelkene i den framtidige velferdsstaten, må det etableres modeller som sikrer fellesskapet en andel av overskuddet som blir skapt gjennom utnyttelse av naturressursene. Grunnrente eller naturressursrente er aktuelt der særskilt høyt utbytte oppnås gjennom en eksklusiv eller monopollignende tilgang til naturressursene i allmenningen. Dette må skje på måter som samtidig stimulerer utviklings- og innovasjonsvilje. BioShare har analysert de institusjonelle systemene for fordeling av goder i olje- og vannkraftsektorene, og drar lærdom herifra inn i de pågående prosessene med å etablere systemer for fordeling av goder innenfor havbruk, bioprospektering og vindkraft. Det er gjennomført en idehistorisk utgreiing av grunnrenteskatt som prinsipp. En anbefaling er at grunnrente fra tilgang til visse naturressurser bør fordeles ut fra en tredeling mellom kommune, stat og et distriktspolitisk grunnrentefond til fordeling. Dette innebærer at også nabokommuner til naturressursrike kommuner kan få del i slike inntekter, samtidig som kommuner som avstår natur og ressurser til fellesskapet, kompenseres. En annen delstudie har sammenlignet forvaltningsregimer for olje, vannkraft, vindkraft, havbruk og bioprospektering mht hvordan de legger til rette for at fellesskapet skal få tilgang til grunnrenten som foreligger i dag, eller potensielt i framtida. Konklusjonen er at grunnrenten har vært gitt bort til private innen både vindkraft, havbruk og bioprospektering. Det er et brudd i forvaltningstradisjonen mellom vannkraft og olje på den ene siden til vind, havbruk og bioprospektering på den andre. De førstnevnte regimene var innrettet mot å innhente (potensiell) grunnrente til staten (befolkningen), de sistnevnte ikke. I siste del av prosjektperioden besluttet regjeringen å innføre grunnrente for havbruk og vindkraft. I en av bøkene fra prosjektet, «The Natural Dividend» er flere ressurser undersøkt, inkludert undersjøiske mineraler og ressurser på havbunnen. Forvaltningsregimer i ulike land og på globalt nivå sammenlignes. Utgangspunktet er at naturressurser er eid av fellesskapet - nasjonalt eller internasjonalt. Anbefalingene er derfor at også for internasjonal forvaltning av havområdene bør det innføres grunnrente- eller naturressursprinsipper, her kalt det Natural Dividend. I videreføringen av dette kan det være aktuelt å diskutere hvordan reiselivet, særlig cruise-turismen, på en bedre måte kan bidra til de områdene som brukes og forbrukes som en del av opplevelsesproduktet. De lokale og regionale effektene av fordeling av goder innenfor den marine bioøkonomien, og sosial legitimitet knyttet til dette er også undersøkt. Et nasjonalt utvalg og tre kystkommuner med stor oppdrettsaktivitet ble valgt ut for spørreundersøkelse. Formålet var å se på mulige forskjeller i holdninger og næringens legitimitet utfra blant annet miljø, skatt og ulike former for eierskap – lokale eiere, nasjonale eiere ikke bosatt lokalt, og internasjonale eiere. Kommunen med lokalt bosatte eiere, med eieres aktive involvering i lokalsamfunnet og med stor andel ansatte i oppdrett var ikke overraskende mest positive. Det nasjonale utvalget var minst positiv til oppdrettsnæringen. Oppdrettsnæringa har generelt høy legitimitet, men respondentene mener at næringa må bedre sitt miljøavtrykk før den kan vokse videre. Et samarbeid med internasjonale forskere innenfor sosio-rettslige studier har drevet fram teoriutvikling innenfor samfunnsvitenskapelig havforskning. Arbeidet har munnet ut i boka «Laws of the ocean. Interdisciplinary currents”, som undersøker blant annet bakgrunnen for og effektene av de ulike lovoppfatninger og reguleringer for havområdene. Boka konkluderer med at dagens reguleringer bygger på en kolonial forståelse av havområdene, har store svakheter som gjør at man ikke vil lykkes i å stanse ødeleggelsen av dem. Det anbefales en ny og mer rettferdig tilnærming, som ser lovverk og reguleringer for hav og land i sammenheng, og som inkorporer en mer helhetlig forståelse av kunnskap og rettigheter til havene som allmenning.

BioShare har analysert de institusjonelle systemene for fordeling av goder i olje- og vannkraftsektorene, og dratt lærdom herifra inn i de pågående prosessene med å etablere systemer for fordeling av goder innenfor andre sektorer som bl.a. havbruk og vindkraft. Prosjektet har gått rett inn i den pågående samfunnsdebatten rundt skattlegging og grunnrente på havbruk og vindkraft, og generelt om utnytting og fordeling av godene fra naturressursene som allmenning. Deltakerne har publisert og vært aktive i formidling, i møter og debatter. Sannsynligvis har dette også bidratt inn til politiske beslutninger og endringer mht i grunnrente. Den vitenskapelige betydningen vil sannsynligvis først kunne måles etter noe mer tid. To bøker, en rekke vitenskapelige artikler, bidrag i offentlig debatt og ved konferanser og seminarer, samt flere kortfilmer er publisert og presentert. De teoretiske bidragene inn mot rettsstudier og fordeling knyttet til naturresurser anser vi som betydelige.

By carefully managing benefit sharing, Norway has successfully built an extensive state funded welfare, with high social acceptability for the exploitation of natural resources at an industrial scale. As oil gradually will be phased out, the bioeconomy has been pointed to as 'the new oil'. Through an interdisciplinary analysis BioShare will (a) develop the knowledge and analytical understanding necessary to assess, organise and manage the sharing of benefits from the utilization of bioresources; b) examine the relationship between sharing of benefits and social legitimacy of continued growth and value creation in the bioeconomy (c) examine how the sharing of benefits in the bioeconomy relate to the stabilisation and destabilisation of rights and ownership to bioresources following the intensified pressure placed on marine bioresources; and (d) provide policy recommendations to reinforce the continued funding of Norway's extensive public welfare. Ocean and coastal governance is demanding. Models for distributing benefits from marine bioresources are currently up for consideration, as today's regulatory arrangements do not guarantee that value creation from aquaculture and bioprospecting sufficiently benefit the public. Decisions taken today might have major consequences for citizens' future access to publicly funded welfare. BioShare will study the historical contexts in which benefit-sharing regimes became established, and compare benefit-sharing systems and principles across the petroleum, hydropower, aquaculture and bioprospecting sectors. BioShare will explore local and regional effects of benefit-sharing in the marine bioeconomy, and its relations to the social legitimacy of industrial activities. The project will assemble international scholars within studies of ocean governance to gather, develop and publish cutting edge scholarly work. BioShare will provide policy guidelines to inform future strategies for managing public goods from the Norwegian bioeconomy.