Overgangen til voksenlivet kan være krevende for mange, men kan være spesielt krevende for unge som har vokst opp under barnevernets omsorg. Forskning viser at unge med barnevernserfaring oftere enn andre opplever frafall i skole og utdanning, utvikler psykiske helseutfordringer, erfarer ustabile boforhold og har svakere tilknytning til arbeidsmarkedet. Dette gjelder på tvers av land og velferdssystemer, til tross for at støtte i overgangsfasen, som ettervern, har blitt styrket de siste tiårene.
Dette prosjektet har undersøkt hvordan barnevernets policy og tjenestesystemer påvirker unges overgang fra omsorg til selvstendighet. Gjennom en komparativ studie av Norge og Western Australia har prosjektet analysert hvordan ulike policyrammer, organisatoriske løsninger og støtteordninger former unges erfaringer i og etter barnevernet. Prosjektet bygger på et omfattende og unikt datamateriale som kombinerer intervjuer med unge, støttepersoner (fosterforeldre og ansatte i tjenestene), med analyser av registerdata og policy. Denne tilnærmingen gir innsikt både i strukturelle rammer og erfaringer. Funnene viser at selv om både Norge og Western Australia legger vekt på støtte til unge etter barnevernet, opplever mange unge fragmenterte tjenester, manglende koordinering og brudd i oppfølgingen i en sårbar livsfase.
Sammenligningen mellom landene viser at strukturelle forskjeller i både barnevernssystemet både underveis i barndommen og i overgangen til voksenlivet har stor betydning for unges livsbaner. I Western Australia er støtten i overgangen til voksenlivet ofte tidsavgrenset og strengt regulert, mens unge i Norge har tilgang til mer langvarig om omfattende støtte. Samtidig viser studien at bred tilgang til tjenester ikke nødvendigvis sikrer verken målrettet eller sammenhengende støtte. Funnene peker på at gode overganger forutsetter en balanse mellom forutsigbare strukturer og fleksibilitet tilpasset den enkeltes behov. Samtidig peker prosjektet på behovet for en mer grunnleggende strukturell endring av måten barnevernssystemet planlegger og følger opp barn som plasseres utenfor hjemmet.
Prosjektet viser også at unge med erfaring fra institusjon ofte står overfor særskilte utfordringer i overgangen til voksenlivet. Institusjonelle oppvekstbetingelser, preget av faste regler, kollektive rutiner, hyppige personalendringer og begrenset relasjonell kontinuitet, kan påvirke de unges overgang til voksenlivet og hvordan de forholder seg til det å ta imot hjelp. Flere unge med erfaring fra institusjon beskriver overganger som brå og lite forberedt, særlig sammenlignet med unge som har hatt stabile fosterhjemsplasseringer og mer gradvis overgang til selvstendighet. Dersom de i tillegg får kortvarig eller lite tilpasset støtte, øker risikoen for utfordringer i voksenlivet.
Studien gir viktige implikasjoner for videre utvikling av policy og praksis. Den peker blant annet på behovet for tydeligere og mer forutsigbare retningslinjer for støtte i overgangen til voksenlivet, bedre koordinering mellom barnevern, utdanning, helse og bolig, samt et sterkere fokus på relasjonell kontinuitet og unges subjektive opplevelse av trygghet, tilhørighet og støtte – både underveis i barndommen og i overgangen til voksenlivet. Særlig understrekes behovet for mer målrettet og langvarig oppfølging av unge som forlater institusjonsomsorg.
The project has delivered substantial scientific, methodological, and practice-relevant outcomes, in line with its original objectives. Through a unique comparative design combining policy analysis, population-based register data, survey data, and qualitative interviews, the project has generated robust new knowledge about how child welfare policies and service arrangements shape transition pathways and outcomes for young people leaving out-of-home care.
Actual outcomes include peer-reviewed academic publications in international and Nordic journals (including International Journal of Child Abuse & Neglect, PLOS ONE, and Nordic Welfare Research), dissemination-oriented publications, and presentations targeting both academic and professional audiences. Together, these outputs document persistent inequalities in mental health, housing stability, education, and social participation among care leavers in Norway and Western Australia, despite strengthened aftercare policies. Population-based studies demonstrate elevated risks at the group level, while qualitative studies illuminate how fragmented services, limited relational continuity, and institutional socialisation affect young people’s lived experiences during the transition to adulthood.
Conceptually, the project advances the field by explicitly linking policy frameworks, governance structures, and service organisation to young people’s everyday interactions with welfare systems, relational stability, and subjective wellbeing. The comparative analyses show how differences in eligibility criteria, duration of support, and coordination responsibilities influence both material outcomes and young people’s sense of autonomy, trust, and belonging. The project further highlights that young people with experience from residential care face particularly complex and persistent challenges, pointing to gaps in current policy and practice.
Methodologically, the project contributes to future research and evaluation through the development and validation of measures of independent living skills and social inclusion.
The project’s findings have clear potential impact for policy development and service improvement. They provide decision-makers and service providers with empirically grounded knowledge to strengthen support for young people leaving care, particularly those from residential settings; to balance clearer and more predictable entitlements with flexibility; and to improve coordination between child welfare services and other welfare sectors such as education, health, housing, and employment. In the longer term, more coherent, relational, and youth-centred transition systems informed by this research may contribute to improved life outcomes for care-experienced young people and reduced social inequality.
Young people who have been in the care of child welfare systems face myriad challenges as they transition into adulthood, resulting in poor long-term outcomes. The overwhelming international trend shows that compared with their peers who have not been in care, care leavers are more likely to experience unstable living conditions, low engagement in employment, financial instability, low levels of educational attainment, poor physical and mental health, and involvement in criminal justice systems. Child welfare policies to support young people as they transition to independence are implemented differently in different countries, leading to different outcomes. To date, there has been no international comparisons at a population level to determine how various policy contexts influence outcomes for care leavers, thus not allowing a granular explanation for why young people continue to experience poor outcomes. This project will develop a nuanced and dynamic understanding of how different policies and practices produce pathways that either promote or constrain positive outcomes in adulthood. We will compare administrative data from Norway and Australian to objectively quantify and compare, at a population level, associations between service use pathways and young people’s outcomes as they transition from out-of-home care within different policy contexts. The mixed-methods study will make cross-country comparisons of the lived experiences of young people, their carers, and service provision practices that act as barriers and facilitators to positive long-term outcomes within Norway and Australia. The combined findings from the population-level data, together with an in-depth understanding of their lived experiences will identify a best practice model to facilitate better outcomes. A policy analysis and synthesis will be conducted alongside these studies to highlight the influence of policy on service provision practices, young people’s pathways, and outcomes.
