EUI - Diasporic formations in motion: (re)mobilising transnational communities, the case of Chile.

Migrasjonens innvirkning på mottakersamfunn har fått mye oppmerksomhet innen forskning på politisk atferd, spesielt etter flyktningkrisen i 2015. Mye av denne forskningen har imidlertid fokusert på innadvendte effekter—som endringer i holdninger til minoritetsgrupper og valgatferd generelt—uten å vurdere hvordan møter med migranter kan utvide perspektivene til lokalbefolkningen. Spesielt har det vært lite fokus på hvordan kunnskapen og praksisen som migranter bringer med seg kan smitte over på lokalsamfunnet. Selv om en del av forskningen på samfunnsbevegelser har viet oppmerksomhet til hvordan migranter introduserer nye ideer og praksiser i samfunnene de kommer til, er mye av den fokusert på forholdet mellom en spesifikk avsender—og mottakersituasjon, uten å ta hensyn til den bredere, langsiktige innflytelsen migrasjon kan ha på tvers av land og generasjoner. Dette forskningsprosjektet tar for seg dette gapet ved å presentere tre studier som utforsker hvordan migrasjon kan påvirke mottakersamfunn gjennom smitteeffekter der lokalbefolkningen tar til seg ideer og praksiser fra dem som ankommer. De tre artiklene belyser på hver sin måte hvordan møter med både innkommende og hjemvendte migranter kan føre til kollektive holdningsendringer, samt utløse eller opprettholde kollektiv handling. For å gjøre dette undersøker jeg både nyere og historiske migrasjonsmønstre ved hjelp av en kombinasjon av metoder. Den første artikkelen undersøker hvordan migrasjon påvirker holdninger til utenlandske konflikter, med fokus på hvordan personlige vitnesbyrd fra hjemvendte soldater kan endre politiske synspunkter i deres lokalsamfunn. Dette gjør jeg ved å undersøke skiftet i Norge fra en sterk pro-israelsk holdning på 1950-tallet til et mer kritisk syn på Israels politikk på slutten av 1980-tallet. For å forklare denne endringen analyserer jeg rollen til norske UNIFIL-soldater som tjenestegjorde i Libanon fra 1978 og utover. Ved å bruke paneldata fra opinionsundersøkelser og soldatregistre, utnytter jeg regionale forskjeller i hvor disse soldatene returnerte, for å vise hvordan deres erfaringer i Libanon førte til betydelige nedganger i sympati for Israel i deres lokalsamfunn. Disse funnene gir ny innsikt i sammenhengen mellom individuelle erfaringer og bredere holdningsendringer, og fremhever betydningen av personlige og direkte vitnesbyrd når det gjelder politiske holdninger. Den andre artikkelen undersøker hvordan flyktningstrømmer kan påvirke lokalt engasjement for utenlandske konflikter—og tar for seg det bredere spørsmålet om hvorfor noen nasjonale kriser får mer global solidaritet enn andre. Den sammenligner solidaritetsmobiliseringen mot diktaturet i Chile på 70-tallet med den mer avdempede reaksjonen på Argentinas voldelige regime. For å forklare denne forskjellen fokuserer jeg på hvordan flyktninger fra de to diktaturene styrket lokale aktivisters solidaritetsinnsats. Ved å sammenligne solidaritetskampanjer i Frankrike og Storbritannia, viser jeg at chilenske eksiler søkte om og fikk flyktningstatus i langt større grad enn argentinske eksiler, til tross for lignende asylpolitikk. Dette bidro til sterkere integrering i lokale aktivistnettverk, noe som gjorde dem mer aktive deltakere i solidaritetskampanjer og skapte sterkere bånd til lokalsamfunnene. Solidariteten var også mer vedvarende i byer med flere flyktninger, noe jeg demonstrerer gjennom et unikt datasett over solidaritetsprotestaksjoner i 24 land. Artikkelens hovedfunn er derfor å vise hvordan migrasjonsstrømmer som følge av politiske kriser kan øke det lokale engasjementet og bevisstheten overfor den gitte krisen. Den tredje og siste artikkelen ser på hvordan migrasjonsmønstre legger til rette for spredning av protestbevegelser fra hjemland til vertsland, og besvarer spørsmålet om hvordan lokale protester kan vokse til globale bevegelser. Artikkelen fokuserer på den globale spredningen av Un Violador en tu Camino, en protestforestilling mot kjønnsbasert vold som oppstod under opprøret i Chile i 2019. Ved hjelp av data fra protesthendelser og spørreundersøkelser belyser jeg den chilenske diasporaens sentrale rolle i spredningen av protestforestilling. Den resonnerte først i diasporasamfunn, hvor kvinner arrangerte solidaritetsopptredener. Eksponeringen for disse opptredenene, muliggjort gjennom vennskapsbånd, inspirerte lokalbefolkningen til å tilpasse protestforestillingen til sine egne kontekster. Etter hvert som de lokale tilpasningene spredte seg, ble kulturelle forskjeller overvunnet, og chilenske mellommenn unødvendige. Den chilenske diasporaen, etablert på 70-tallet, skapte skapte i bunn og grunn et transnasjonalt nettverk som, flere tiår senere, muliggjorde spredningen av Un Violador en tu Camino gjennom nettverk av individer med bånd til både Chile og vertslandene. Dette illustrerer et bredere fenomen, der historiske emigrasjonsmønstre utilsiktet skaper latente globale infrastrukturer for diffusjon.

Prosjektet har allerede hatt betydelige virkninger, særlig gjennom økt internasjonalt forskningssamarbeid. Mitt samarbeid med ledende institusjoner som Sciences Po i Paris og New York University har styrket mitt nettverk, og de faglige diskusjonene på konferanser som APSA, EPSA og INAS har forbedret kvaliteten på mine artikler og metoder. På et mer konkret nivå har forskningen bidratt til å belyse hvordan migrasjon kan føre til kunnskapsoverføring og nye former for kollektiv handling i vertssamfunn. Dette kan ha innflytelse på fremtidige integreringspolitikker ved å fremme positive smitteeffekter mellom migranter og lokalbefolkningen. På sikt kan prosjektet få viktige effekter for samfunnet, særlig gjennom å endre oppfatninger om migrasjonens rolle i vertslandene.

This aim of this project is to understand how and why diasporic formations lose steam and remobilise in the light of shifting conditions pertaining to the diasporic make-up, as well as to wider political developments both in the home country and globally. I will be exploring these processes through a mixed-methods study of the ongoing mobilisations within Chilean communities in Europe. These are the largest diaspora mobilisations observed since the end of the dictatorship in the 1990s, and culminated in a historical plebiscite in which they were able to take part. Through this research, I hope to contribute to a growing field of scholarship that considers the interplay between grassroot initiatives and wider political structures in shaping practices of transnational citizenship.