Denne studien av utvalgte beslutnings- og forhandlingsprosesser i norsk landbrukspolitikk viser at politikkutformingen kjennetegnes av at politikken har blitt utformet innen rammene av stabile og fleksible institusjoner. Avhandlingens hovedkonklusjon er a t de institusjonelle rammene i stor grad videreføres fordi aktørene både anser dem som effektive og fordi det er mange tradisjoner knyttet til dem. Samtidig endres politikkens innhold i større grad i forhold til nye utfordringer i næringen og i forhold ti l forandringer i rammebetingelsene.