How can policy makers create industrial clusters?

Policy brief: How can policy makers create industrial clusters? Klyngepolitikk, innovasjon og regional utvikling Policy-brief fra prosjektet ‘How can policy makers create industrial clusters?’ Stig-Erik Jakobsen, Høgskolen i Bergen Mars 2015 Bakgrunn Klyngeteori har hatt stor gjennomslagskraft blant forskere, politikere og politikkutformere. Utgangspunktet for teorien er at næringsklynger har noen egenskaper, blant annet knyttet til kunnskapsdeling og komplementaritet, som man antar bidrar til å styrke innovasjonsgraden og konkurranseevne til bedrifter som inngår i klyngen. Det er særlig den amerikanske professoren Michael Porter som har vært sentral i utformingen og populariseringen av klyngebegrepet, og både i Norge og andre vestlige land har nærings- og innovasjonspolitikken i stor grad vært påvirket av slik klyngetenkning. Det er tatt for gitt at klynger bidrar til økt innovasjon, men det er lite forskning på strategiene som ligger til grunn for utvikling av klyngeprosjekter og deres innovasjonspotensial. Porter studerte opprinnelige nasjonale klynger, men etter hvert fokuserte han i økende grad på regionale næringsklynger. Han avgrenser regionale næringsklynger til geografiske konsentrasjoner av relaterte bedrifter og institusjoner som er knyttet sammen på ulike måter (Porter 2000). Med institusjoner mener Porter offentlige aktører og andre organisasjoner som bidrar med spesialisert kompetanse, utdanning, forskning, tekniske støttefunksjoner og innovasjonsfasilitering. Innenfor politikkutformingen er det særlig slike regionale næringsklynger som har fått stor oppmerksomhet. I Norge har dette resultert i etablering av både et Arena-program, som er rettet mot umodne næringsklynger, og et Norwegian Centres of Expertise (NCE)-program, som skal stimulere til vekst i modne klyngene. Nylig er den norske klyngesatsingen også blitt supplert med et tredje nivå, Global Centres of Expertise, som er et program rettet inn mot de mest dynamiske og attraktive klyngene, altså de klyngene som kan ta en posisjon som ‘globale kunnskapsnav’. Samlet utgjør disse tre programmene nå satsningen Norwegian Innovation Clusters. Imidlertid har det blitt påpekt i midtveisevaluering av NCE-programmet at klyngeprosjektene i større grad kan bidra til innovasjon (Econ Pöyry 20111). Et interessant utgangspunkt er derfor å forstå hvordan klyngeprosjekter kan innrettes både for å bidra til mer innovasjon blant sine medlemmer, men også hvordan klyngeprogrammet som helhet kan ses på som et virkemiddel som kan legge til rette for nyskaping og omstilling i norsk næringsliv. Dette er utgangspunktet for prosjektet ‘How can policy makers create industrial clusters’, som har vært et toårig prosjekt i FORFI-programmet. For å avdekke hvordan den nasjonale klyngepolitikken kan stimulere innovasjon og regional utvikling har vi særlig fokusert på i) hvordan klynger defineres og operasjonaliseres i praktisk politikkutforming, og ii) hvilken type klyngekonstruksjoner som bidrar til innovasjon og regional utvikling. I en forlengelse av dette er det også mulig å påpeke noen policy-implikasjoner knyttet til omstilling av det oljeavhengige norske næringslivet. Spørsmålet alle stiller for tiden er hva vi skal leve av etter oljen, og basert på vår forskning finner vi at endringer i innrettingen av klyngeprogrammene er et viktig verktøy for å bidra til fremvekst av nye, fremtidsrettede bransjer. Samtidig vil forskningen i prosjektet stå som et viktig innspill til hvordan man kan øke innovasjonsgraden i eksisterende klynger. Utvikling av klyngeprosjekter Det er viktig å være bevisst på ulikheten mellom en klynge som et materielt fenomen (dvs. en samlokalisering av bedrifter og institusjoner innenfor relaterte bransjer) og som et klyngeprosjekt (et tidsavgrenset tiltak som iverksettes for å styrke utviklingen i umodne eller modne klynger). Den enkelte klynges utvikling kan enten være organisk drevet, dvs. at utviklingen skjer naturlig og uten et eget klyngeprosjekt, eventuelt kan den i større eller mindre grad være drevet fram av et formalisert og gjerne offentlig finansiert klyngeprosjekt (Fløysand m.fl. 20122). I vår studie har vi både fokusert på klynger som materielle fenomener og på utvikling og innretting av klyngeprosjekter. Forskjellen er på ingen måte uviktig. Klyngeidentitet – felles forståelser avgjørende for å skape velfungerende klynger Analyser av umodne næringsklynger har i betydelig grad vektlagt behovet for å utvikle relasjoner og samarbeid mellom aktørene som potensielt inngår i klyngen. Det har vært mindre fokus på viktigheten av utvikling av felles ideer eller felles forståelser av hva som kjennetegner klyngen (altså hva klyngen er). Dette dreier seg om utvikling av en klyngeidentitet og en forståelse blant bedriftene av at samhandling i klyngen er viktig for å styrke de enkelte aktørenes innovasjonspraksis. Vi har i vår analyse gjennomført dybdestudier av tre utvalgte prosjekter i ARENA-programmet. For å avdekke aktørenes f

This proposal will investigating how policy makers can create industrial clusters without losing sight on questions of regional development. Through a comprehensive analysis of selected cluster initiatives in Norway we will provide theoretical and empiric al knowledge both on how to better measure cluster results and how to design smarter and better cluster programs. There is a tendency in the litterature to reduce the development of a cluster to a linear development. Our point of departure is that clust er development must be viewed as a fluent and complex process that does not follow a pre-given trajectory. Cluster ideas, cluster policy and materialized cluster practice are interwoven in the various phases of the development giving rise to changing repr esentations and changing networks within the cluster. Second, in most of the cluster literature it is taken for granted that clusters affect regional development in a positive way. But we know little about how the specialization of clusters relates to an advantageous regional development. Increased specialization of a cluster can narrow firms field of competence and the scale and scope of their network. To measure what works and what doesn't work in cluster policy we opt for combining quantitative and q ualitative methods in a four step framework. First, we intend to map the changing networks conditions through quantitative methods focusing on the scale and scope of firm relations. We will select two projects in the Arena program and two project in the N CE program as our case studies. Second, we link such changes of networks to changing representations of clusters. The third step turn to the question on how such changes in network/representations influence on the cluster development, will it prosper or w ill it fade out. Finally, we will elaborate on how our findings can inform cluster instruments in dealing with cluster construction and regional development.