Underveis til helse. Historiske og kulturelle perspektiver på det norske helsesystemet fra Sunnhetsloven 1860 til i dag

Gjennom en tverrfaglig tilnærming tar boken for seg det offentlige helsearbeidets utforming og utvikling i Norge fra omkring 1860 og frem til i dag. Den belyser hvordan det offentlige har arbeidet for å fremme helse i befolkningen, hva som er ansett for å true folkets helse, hvilke midler og metoder som er valgt, og hva slags resultater arbeidet har fått. Hvordan har befolkningen forholdt seg til det offentlige helsearbeidets budskap og metoder, og hvorfor har så mange valgt alternative eller komplementær e behandlingsformer? Hvordan har ulike forestillinger om sykdom og helse påvirket dette bildet? Begreper som helsearbeid, offentlig og alternativ er i seg selv historisk foranderlige størrelser, som boken diskuter innledningsvis. For å gi en dypere forst åelse av samspillet mellom de to feltene har det vært nødvendig å trekke på både en tverrfaglig kompetanse og et faglig samarbeid mellom forskere fra historie og kulturvitenskap. Arthur Kleinmans helseomsorgsmodell er utgangspunkt for bokens analyser. Kle inman ser helseomsorgssystemet som sammensatt av tre sektorer: Den profesjonelle sektor, den folkelige sektor, samt en egenomsorgssektor. Modellen er et godt analyseverktøy for å gripe den historisk foranderlige relasjonen mellom disse sektorene. Bokens kapitler tar så for seg ulike tidsepoker, og viser hvordan det offentliges ansvar for befolkningens helse har endret gjennom historien. Fra å være relativt begrenset, nådde den statlige inngripen i helsefeltet et høydepunkt i etterkrigstiden, da det offen tliges ansvar for folkets helse nærmest ble sett på som total. Siden 1970-tallet har helsearbeidet i økende grad blitt overlatt til private aktører, og en økende individualisering av helsearbeidet og «shopping» på helsefeltet finner sted. Vi tar for oss u like paradokser knyttet til offentlig helsearbeid, som at økt velferd og det offentlige helsearbeidets suksess også har produsert «velferdssykdommer», og en økt opplevelse av statlig disiplinering og kontroll.