NORRUSS-Nordområdene og Russland

Forskningsprosjektet RUSSFOOD studerer og analyserer hvordan Russlands evne til å styre sin egen matsektor har endret seg over tid og hvordan politikken har blitt til i spenningsfeltet mellom krav til en åpnere økonomi på den ene siden og ønsket og behovet for å beskyttelse den nasjonale matindustrien på den andre siden. Forskningsspørsmålene knytter seg til hva slags politikk russiske myndigheter har etablert, og hvordan denne har påvirket de valg av tilpasninger som økonomiske aktører foretar når de opererer i det russiske matmarkedet, og på handelen med matvarer til /fra Russland. En interessant situasjon som førte til at det var nødvendig å justere det planlagte arbeidet var etableringen av handels-embargoen mellom Russland og Vesten fra august 2014. Denne nye situasjonen endret utviklingen av Russlands politikk og premissene for denne - noe som påvirket både russiske myndigheters og for næringsaktørenes handlingsrom. Analysene og undersøkelsene har selvsagt blitt endret for å ta hensyn til den nye situasjonen. Det er over 5 år siden Sovjetunionen gikk i oppløsning. Men fortsatt befinner Russland på mange måter i en overgangsfase mellom en markedsbasert- og en planøkonomisk type. Både tankesett, beslutningsstrukturer samt politikkgrep og virkemidler som vi ser også i dagens Russland gir klare assosiasjoner til valg og løsninger fra Sovjet-økonomien. Fra tidlig på 2000-tallet og fremover til var det en klar tendens til at Russland åpnet mer for en integrering av økonomien mot vesten. En av de store hendelsene var da Russland, den 22. august 2012 ble medlem av WTO. Men allerede på midten av 2000 tallet så man også antydninger til tilbakesteg i hvordan Russland la an den økonomiske og politiske relasjonen til handel og øvrig økonomisk samkvem med Vesten. For eksempel så man en klar økning i den statskontrollerte andelen av økonomien, økt bruk av offentlig støtte blant annet til landbruket og fiskerinæringen, økte skatter og avgifter samt introduksjon av importrestriksjoner - særlig i næringsmiddelsektoren. En forklaring på de russiske myndighetenes bekymring er at landet siden kollapset av Sovjetunionen i økende grad gjort seg avhengig av importerte næringsmidler. Derfor har det vært et viktig mål for myndighetene å bli mer selvforsynt. For å få dette til har de stilt store penger til disposisjon for målrettede programmer for ut viklingen av landbruket, oppdrettsnæringen og fiskerinæringen i Russland. Samtidig har de altså i økende grad etablert begrensninger på importen fra Vesten. Den 1. februar 2010 godkjente president Putin en ny doktrine for Matvaresikkerhet I Russland. Formålet var å legge opp til at Russland skule kunne garanteresikre leveranser av matvarer til befolkningen, gjennom utvikling av fiskeri- og oppdrettsnæringen og landbruksnæringen. I doktrinen ble det slått fast at Russland skulle ha et minimumsnivå av selvforsyning av sentrale næringsmidler følgende målsetting for selvforsyning av næringsmidler: 95 prosent av forbruket av korn og poteter, 90 prosent av forbruket av melk og melkeprodukter, 85 prosent av forbruket av kjøtt og kjøttprodukter og 80 prosent av forbruket av sukker, vegetabilske oljer og sjømat. Dette dokumentet har vært benyttet av russiske føderale myndigheter for å understøtte sin - i økende grad - proteksjonistiske handelspolitikk innen næringsmiddelsektoren. Nesten på dagen to år etter Russlands tiltredelse til WTO ble det etablert en handels-embargo mellom Russland og Vesten. Fra russisk side ble næringsmidler fra en rekke land rammet av denne, blant annet fisk fra Norge og kyllingprodukter fra USA. Matvaresikkerhet har egentlig alltid vært viktig for Russland. I nyere tid, etter Sovjetunionens fall, har primærproduksjonen fra landbrukssektoren hatt lav produktivitet og dårlig lønnsomhet. Eksporten har også vært veldig lav. Dette er i kontrast til sjømatnæringen som har hatt en situasjon der eksporten har vært relativt stor, og der de store og gjerne også eksportorienterte bedriftene har hatt god lønnsomhet. På den andre siden har den russiske foredlingsindustrien hatt felles skjebne både, sjømat og landbruksbasert industri, ettersom de begge hadde stor import av råvarer. Ved å begrense matvareimporten har Russland økt matvaresikkerheten ifølge myndighetene i Russland. Da Putin i august 2015 undertegnet forlengelsen av handelsembargoen uttalte han at dette så langt hadde vært av det gode for oppbyggingen av landets matvareindustri. Dette ble senere understøttet av landbruksminister Tkatsjev som anslo at produktiviteten og dermed også graden av selvforsyning ville bli enda større i løpet av de kommende årene. Resultatet ble altså at embargoen virket forsterkende på den russiske retorikken om selvforsyning og importsubstitusjon. En forståelse av den retoriske bruken av disse begrepene i russiske politikk kan forstås slik at den har blitt en politisk verktøy som kan brukes etter behov. Restriksjoner er blitt brukt som løsning på et sikkerhetsproblem.

The RUSFOOD-project will focus on the food industry as a strategic sector of the Russian economy, and analyse how the capacity of Russia to govern its food sector has changed over time. What kind of food policies have been adopted and implemented by Russia, and how are these policies dealing with the increasing pressure towards more open economic policies and implementation of its international commitments on the one hand, and pressure to counter the effects of trade liberalization on the other hand? Furthermore, RUSFOOD will assess the effects of observed policy changes for industry development and the behaviour of industry actors operating in the Russian food market. In order to explain and possibly foresee the behavior of decision-makers, a key challenge is to understand strategic choices made in a time of fundamental and comprehensive institutional change in the Russian Federation. This involves developing a clearer picture of decision-making processes and the institutional framework forming decisions. Institutional change may be seen as a multistage process where each stage offers unique and different institutional environments and logic (Greenwood, Suddaby et al. 2002). The role and significance of the different institutional pillars may thus, also be different and change over time as the environment and the governance capacity changes. For instance; At the early stages of the transition period in Russia organizations faced a situation with incomplete legal frameworks and ambiguous norms, while later stages was characterized by increased coherence but at the same time introduction of new structures and systems inspired by western market-based economies (Gelbuda, Meyer et al. 2008). The institutional framework for governing the food sector has changed substantially over the period from the dissolution of the Soviet Union and till today.