Å skulle gjennomføre retur av irregulære migranter og avviste asylsøkere er kjent for å sette vertsstat og migranter opp mot hverandre. Men retur medfører også motstridende interesser mellom vertsstater og disse migrantenes opprinnelsesstater. Liberale europeiske stater står ikke fritt til å sende migranter tilbake til opprinnelsesstaten alene, men er avhengige av dens politiske velvilje og praktiske samarbeid for å avklare migrantenes identitet og få nødvendige reisedokumenter i orden. Uten et slikt samarbeid kan det være svært vanskelig å gjennomføre lovpålagt retur av irregulære migranter og avviste asylsøkere. Like fullt har opprinnelsesstater politiske, økonomiske og kulturelle grunner til å ikke samarbeide i returarbeidet. Jurister og statsvitere har fokusert på insentivene og tvangsmidlene som vertsstater kan bruke for å få opprinnelsesstaten til å samarbeide likevel. NORMS gjør noe nytt ved å snarere utforske sosial normer i internasjonalt returarbeid. Vi ser på hvordan statlige byråkrater i både verts- og opprinnelsesstater søker å legitimere eller delegitimere retur, og fremmer motstridende normer i et grensekryssende og sterkt ladet politisk felt. Vi tar en komparativ og praksisnær tilnærming til slik normdynamikk. Det komparative forskningsdesignet inkluderer to vertsstater med ulike tilnærminger til retur (Norge og Sverige), så vel som fire opprinnelsesstater (Irak, Etiopia og to land til). I tillegg tar vi sikte på å utforske internasjonal normdynamikk på det overstatlige nivået, ved å se på erfaringene til norske og svenske politifolk som har deltatt i returoperasjoner på vegne av Frontex, EU-byrået for grensekontroll. NORMS identifiserer normene som gjør retur gjennomførbart eller ei, og utforsker teoretisk hva slags rammeverk disse normene fremmes og motarbeides innenfor.
I løpet av 2021 og 2022 har vi etablert dialog og kontakt med de sentrale offentlige etatene i Norge (Justis- og beredskapsdepartementet, Utlendingsdirektoratet, Politiets utlendingsenhet, Politidirektoratet og Nasjonalt ID-senter), og fått kontaktinformasjon til informanter som vi har begynt å kontakte for intervju. Vi har presentert prosjektet hos Justis- og beredskapsdepartementet, hos Politiets utlendingsenhet, på ambassadeseminaret til Utlendingsdirektoratet og FN-byrået International Organisation for Migration 2021 og 2022, i Norge, samt ved Migrationsverket og Gränspolisen i Sverige. Alle etatene ser prosjektet som relevant. Prosjektleder har på oppdrag fra Utlendingsdirektoratet blitt bedt om å komme med faglige innspill til Norges nye flerårige returstrategi, blitt invitert til å være med å organisere og moderere et seminar i ekspertgruppen på retur i European Migration Network (EMN REG), og blitt invitert til å presentere faglige innspill til Norges nye flerårige returstrategi samt foreløpige funn fra NORMS-prosjektet til statsrådene fra Justis- og beredskapsdepartementet samt Utenriksdepartementet. Via ambassadeseminaret har prosjektleder også blitt invitert til en EU-konferanse organisert av EUs nye grensekontrollbyrå Frontex i 2023. NORMS har med andre ord en policy-impact utover det vanlige, både på nasjonalt og europeisk nivå.
Deportation of irregular migrants and rejected asylum seekers is widely known to pit host states against these migrants, but deportation also pits host states against these migrants’ origin states. Liberal European host states cannot unilaterally send migrants back to the origin state they come from. They depend on the origin state’s political willingness to readmit these migrants, and they depend on its practical assistance with identification and travel documents. Without this kind of cooperation with origin states, immigration law may not be enforceable. Yet origin states have political, economic and cultural reasons not to collaborate. This partly explains why relatively few—less than half—of Europe’s unauthorised migrants are deported. Conceptualising this as a conflict of interests, legal scholars and political scientists have focused on the incentives and coercion used by the host state to elicit the rational compliance of the origin state. NORMS takes a path less trodden and trail-blazes an exploration of social norms in this field. We look at how state agents from host and origin states alike seek to legitimise or de-legitimise deportation, promoting competing norms in a contested policy field. We take a practice-oriented and cross-country comparative approach to these norm dynamics. The comparative design includes one host state with high deportation rates (Norway) and one with low deportation rates (Sweden), as well as four unconsolidated states of origin (Afghanistan, Iraq, Somalia and Ethiopia). Moreover, NORMS also examines norm dynamics at the supranational level, as narrated by Norwegian and Swedish police officers who have participated in return operations carried out by the EU agency Frontex. The project identifies the norms that determine (non-)deportability and theorises the scoping conditions under which they are promoted and contested.
