Simulering som pedagogisk metode i et livslangt læring-perspektiv.

Etter en lang periode med distanse og hjemmekontor for en del av sektoren og økt aktivitet og omlegging av aktiviteter for en annen del av sektoren, vil det være nyttig med en fot i bakken nå. Vi trenger både å se bakover på de erfaringer vi har gjort oss innen utdannings- og i helsesektoren når det gjelder omlegging av studier og praksis i løpet av COVID-pandemien, og se fremover for å diskutere hvordan vi kan bruke disse erfaringene i fremtiden. Vi har sett hvordan sykepleierutdanningene har måttet endre, forskyve eller trekke sammen praksisforløp og hvordan helsetjenestene har måttet snu seg rundt og tilpasse virksomheten til nye realiteter som fulgte med pandemien. Hvordan gjorde vi dette? Hvilken rolle hadde simuleringstrening eller kunne simuleringstrening hatt i en slik situasjon? Hvilke erfaringer har man gjort seg som vi kan dele, lære av og ta med oss videre? Vi ønsker å diskutere nærmere hvordan simulering kan fungere som et virkemiddel for kompetanseheving og livslang læring både i en ekstraordinær situasjon og i et lengre perspektiv med mer ordinær drift. Pandemierfaringene har igjen vist hvor viktig det er å jobbe på tvers, drive mengdetrening og øve på uforutsette situasjoner. Kan vi jobbe enda mer systematisk med dette i samarbeid mellom utdanninger og helsesektoren, og samtidig ta et steg videre der teori-praksisgapet belyses fra både utdanningssiden og praksissiden?